Hvordan barn med spesielle behov behandles i Egypt

Mine reiser til Egypt er ikke regelmessige. Ofte er besøk alt fra 2-3 år. Imidlertid er de ofte de samme ... gjør de vanlige rundene med å besøke familie og venner med sporadiske turistbesøk. Denne turen var annerledes. Jeg kommer fra en stor familie som strekker seg lenger enn jeg noen gang kunne klare å besøke på en tur. 

Jeg har visst i nesten hele mitt voksne liv at jeg hadde en tante som ingen ville snakke om. Så i en nylig tur til Egypt var jeg på et oppdrag for å finne ut hva som skjedde med henne. Så lite var kjent rundt den tiden hun ble født på slutten av 1930-tallet. Vanskeligheten jeg møtte var å finne et familiemedlem som fortsatt var i live som var villig til å snakke om det. Jeg måtte velge den rette slektningen med omhu som ville åpne seg. Jeg hadde ingen anelse om hvordan spørsmålet mitt ville bli mottatt. Jeg begynte med utvidet familie i Kairo, og gikk sakte til Kairo før jeg kunne spørre det rette familiemedlemmet om alle svarene jeg trengte. Underveis ble jeg fortalt, 'ingen snakker noen gang om det', 'hvorfor vil du vite det?', 'Det var så lenge siden, og vi kan ikke huske det!'

Under samtaler med ulike slektninger fremhevet en fetter poenget at "for mange år siden var vi redde for alle med tilleggsbehov, fordi vi bare ikke forsto det", men i dag er det mer sosialt akseptabelt – faktisk vil du finne mange skoler som skal ta seg av barna.

Reisen min tok meg til Alexandria hvor en slektning var mer enn glad for å dele historien jeg lette etter. Det viser seg at tanten min bodde hjemme til hun var 18 år til besteforeldrene mine ikke lenger var i stand til å ta seg av henne før de satte henne på en institusjon der de trodde hun ville få den omsorgen hun trengte. Etter det jeg forsto var hun ikke-verbal og barneaktig i sin væremåte. Hun ble ofte «disiplinert» hardere enn andre søsken fordi hun ofte ble sett på som dårlig oppførsel. Jeg fikk vite at hun levde i 10 år til og døde på en institusjon.

Hvordan ser det moderne Egypt på spesielle behov og funksjonshemming i dag? Jeg ønsket å vite mer, og jeg var veldig heldig å besøke 2 skoler under mitt opphold i Kairo.

Det første stedet jeg besøkte er Right to Live Association (RTLA). Grunnlagt i 1981 av Mrs. Saleh, er det Egypts første foreldreledede forening som tilbyr opplæring, utdanning og sysselsetting til over 160 barn og voksne med spesielle behov og ulike fysiske funksjonshemninger. 

Ressurs- og PR-sjefen, Abeer, var veldig snill å gi meg en guidet tur gjennom skolen. Lokalene var store, romslige og fargerike og barna og de voksne var veldig vennlige og jeg fikk vist ulike kunstverk og håndverk de hadde laget. De har også avtaler med noen multinasjonale selskaper om å ansette de voksne i arbeid. Det er viktig for lærere og team at barna føler seg som en del av noe større. Mens noen barn og voksne bor i boligen, er det større målet ikke å ekskludere dem, men å gi dem de nødvendige verktøyene til å føle seg som verdsatte bidragsytere til samfunnet. Gründerne bruker teknikker studert i samarbeid med Universitetet i Oslo i Norge for å virkelig utnytte ferdighetene deres. De fleste utmerker seg innen kunst, håndverk, teater og sport, med noen som konkurrerer i Paralympics. Skolen diskriminerer ikke uavhengig av elevens behov eller alder. RTLA er åpent for alle og er kjent for sin åpenhet, medfølelse og aksept for enhver student som trenger deres tjenester.

Teamet jobber utrettelig for å forsørge barn og voksne som spenner fra bare noen få måneder gamle til voksne langt opp i 60-årene. Mrs. Saleh fortalte meg hvordan det var for henne og de ansatte i begynnelsen der det bare var noen få elever. Det var ikke før en mulighet dukket opp til å dele skolens fremgang på en radiostasjon at skolen avanserte. I løpet av få dager etter sendingen mottok de over 100 oppringninger fra foreldre som ønsket å vite mer og om de kunne sende barna sine dit.

I dag er det over 90 lærere som dekker ulike behov for å legge til rette for alle programmene skolen leverer.

En blå rose representerer skolens logo. Det betyr dens sjeldenhet og unikhet, og trenger litt mer omsorg og oppmerksomhet fremfor andre roser for å få frem sine beste egenskaper.

Den andre skolen jeg besøkte var Move Foundation – for barn med cerebral parese. Grunnlagt av fru Helmy, som jeg ikke var i stand til å møte personlig den dagen, men ble vist rundt av hennes snille søster. 

Fru Helmy fortalte meg om utfordringene hun møtte da hun prøvde å sette opp skolen som førte til at skolen var i full drift i 2004. Hun visste at det ikke var noe sted for disse barna å gå der deres behov kunne dekkes. Hun så mange familier ansette barnepiker fra Fjernøsten for å passe på dem. Hun opprettet det som et privat non-profit senter da skolen ikke falt inn under kriteriene til Helsedepartementet, Kunnskapsdepartementet eller departementet for sosial solidaritet. Som et resultat ble fru Helmy en ekspert på egyptisk lov og bestemte seg for å opprette en NGO under departementet for sosial solidaritet og gi skolen til NGOen og dermed tilbake til samfunnet. I dag har skolen plass til 40 barn i alderen 2-12 år med en venteliste på 100 barn. Hun har et team med pengeinnsamlinger, som lar henne skaffe klær og mat til barna, og er avhengig av donasjoner fra samfunnet for å kjøpe rullestoler fra USA fordi de ikke er tilgjengelige i Egypt.

Målet med skolen er ikke å bli bolig – alle barn forventes å reise hjem på slutten av dagen. Det ble forklart meg at intensjonen ikke er å ekskludere barna, men å erkjenne hvor viktig det er for dem å integrere seg i familiene sine og i samfunnet.

Jeg ble introdusert for flere lærere hvis energi var uendelig i jakten på å sørge for at hvert barn hadde et smil om munnen. Målet deres var enkelt – sørge for at barna trives.

Det var et slikt privilegium å se førstehånds det store arbeidet som ble utført i Egypt. Ting har absolutt endret seg fra de dagene da en hvilken som helst tilstand er misforstått til å se et miljø der de trives og blir sett på som verdsatte bidragsytere til fellesskapet.